TA VARE PÅ OG BYGG OPP RELASJONENE DINE


Hvordan akseptere partneren din og tro på forholdet ditt

Det er lett å la seg styre av illusjoner når det gjelder kjærlighet, " myten om den rette" som kan og skal gjøre deg deg og fullkommen, er ett ganske populært tema i filmer og bøker, På slutten av filmen ser paret hverandre dypt inn i øynene og vet at de klarte den store utfordringen sammen, og at de skal være lykkelige "ever after"  Vakkert??? ja,, men casen er bare at det er  i sluttscenen på filmen livet og utfordringen begynner, starten på relasjonseventyret...

Våre forespeilinger om den perfekte kjærligheten fører veldig lett til at vi sammenligner oss selv med andre, som igjen an føre til tvil og negative tanker, " hvorfor klarer alle andre par seg så bra, mens vi må slite for forholdet hver dag "?

Finnes det noen terapiform, eller løsnng på hvordan vi skal kunne leve og overleve desse fasene vi MÅ gjennom, både fordi det er veien vi må gå og fordi forholdet trenger å vokse på desse erfaringene? Det handler om å lære oss å akseptere at problemer er en naturlig del av livet, og dermed også en del av ett forhold.. Jeg lærte litt om Kognitive teknikker , men med en tydeligere eksistensiell fokus, det handler om å løfte blikket og prøve å formulere og uttrykke hva som er viktig for oss selv her i livet, Engasjement i hverandre, Commitments, heller enn noe annet som bør styre hvordan vi skal og bør oppføre oss.

Gjennom å trene på å forholde oss selv til følelser og tanker , styrt av bevisst tilstedeværelse blir vi mye mere fleksible i forhold til hvordan vi kan styre tankene våre

Tanker og følelser er nemmelig de som oftes setter kjepper i "kjærlighetshjulet"

Fordi de lar seg så raskt forandre av ytre påvirkninger, sjalusi, feiltolkning av ord, er de også vanskelige å kontrollere

Om du lever i en verden der du har ett idealbilde av ett kjærlighetsforhold som stabilt, kontinuerlig og preget av stadig påfyll av varme og kjærlighet, kommer du til å måtte slite mye med å styre tankene i den riktige retningen

Jeg vil at du prøver å flytte fokus fra å kontrollere ustyrlige tanker og følelser til i stedet kontrollere dine handlinger, jeg mener at ett kjærlighetsforhold  er noe kun vi selv kan påvirke eller styre..

1.  HVORDAN KAN VI KLARE DETTE I PRAKSIS ??

 Prøv å forandre deg selv, heller enn din partner !!

Ønsketenkningen om å kunne forandre din partner til å tilpasses deg finnes i de fleste relasjoner, Men det å ville kontrollere og forandre  sin partner vil kun føre til en stagnering av utviklingen og vil føre til egenskapte konflikter,, Flytt heller fokus over på det du VIRKELIG kan forandre, deg selv !!

GJØR EN ØVELSE FOR DEG SELV,

Tenk deg at du faktisk KUNNE forandre partneren din, akkurat slik du selv ville, alt dere tidligere kranglet om er dere nå enige om, og alle irriterende vaner har blitt erstattet med akkurat det du ønsker din kjære gjorde, alt er akkurat som DU vil !

Spørsmålet jeg stiller da er ! Hvordan skal du oppføre deg i dette forholdet, hva skulle du gjre mere av, hva burde du gjøre mindre av,  Prøv å spill denne rollen for deg selv fra nå av, på tross av at vi ikke har gjort partneren din perfekt, hva skjer, påvirker dette forholdet??

2. SETT ORD PÅ TANKENE DINE

Alle har ønskedrømmer om hvordan partneren burde være/ eller ikke være, noen tanker kommer tilbake oftere enn andre, og de har gjerne vært der i årevis, kanskje egjennom hele forholdet, du får liksom ett skjold rundt partneren din som gjør at du kun ser problemene og ikke partneren din som han / hun egentlig er, en person i stadig forandring og som enten vokser sammen med deg eller fra deg.

I stedet for å la tankene spise opp forholdet, så sett deg ned og skriv  hva som irriterer deg på en liten liste. feks. Min partner bruker alt for mye tid på å vaske istedet for å være sammen med oss, , min partner ser for mye fotball heller enn å være sammen med oss, hun/ han hører for lite på meg,

Kall listen, min historie om min partner, brett papiret sammen og putt den i lommen , når du merker at noe skurrer, tar du opp lappen og ser hvilken historie du er på vei inn i, Tenk og i ettertid så vil jeg at du skal analysere om desse tankene kan hjelpe deg å gi dere en dypere relasjon, eller om de skaper en distanse mellom dere..

3. AKSEPTER FØLELSENE DINE

Når det kommer en tung eller vanskelig følelse inn i relasjonen, eller om du må ta ett valg enten ved å gå inn eller ut av en relasjon, er det normalt å gjøre alt  for å skyve bort, bortforklare og undertrykke følelsen, alternativt ventilere en utblåsning gjennom  å (tankeløst) avreagere på partneren din..

I stedet for å kontrollere følelsene er det ofte mye enklere å akseptere dem uansett hva følelser det er,
Det enkleste er kanskje bare å åpne deg fullstendig for følelsen i stedet for å stenge den ute, Begynn med å kjenn etter i kroppen hvor følelsen sitter, er den i hodet, hjertet, magen? , identifiser den, og finn ut hvilken del som kjennes mest avstengt, Når du kjenner at du har kontakt med følelsene eller det avstengte området, så prøv å skape rom  for følelsen i området den sitter, en teknikk kan være å prøve å puste forsiktig inn oksygen inn i følelsen eller området, og kjenne at for hver åndedrag så merker du at området blir større og større og gir mere og mere plass til følelsen, gjør deg selv oppmerksom på  spenningene i kroppen og undersøk om det i ett par sekunder er mulig å spenne kroppen for deretter å slappe av ytterligere, gi plass til følelsen og la den få mulighet til enten  å blomstre , eller å få forsvinne...

4. KRANGLE STILLE,

Mitt beste råd i en krangel er å først ha  "mace up sex" for deretter å krangle,  oftes så har vi glemt hva vi kranglet om etterpå.. sitt ved siden av hverandre  og ta aldri diskusjonen OVER kjøkkenbordet, ikke krangle med noe mellom dere..

Når forholdet knaker og knirker og Dere er inne i en vanskelig  periode, - Da er det veldig lett å gi opp dine egne ideal og bruke feige knep og slå under beltestedet på din partner, Jo mere smerte din partner har forårsaket deg, jo mere smerte skal leveres tilbake ,.. ELLER???

Reflekter over hva du egentlig vil stå for i den situasjonen du er i, når du har det vondt og partneren din har det like vondt, Om du har barn, hvordan vil du at de skal huske hvordan du håndterte konflikter, Vilke verdier er viktige for deg som menneske og partner, men også som medmenneske og far, Hvordan kan du få manifestere desse følelsene i oppførselen din??

Det finnes ingen fasit på en krangel, bortsett fra å skåne barna og ikke slå under beltestedet, men vær seriøs, tenk på konsekvenser, prøv alltid med det gode, tell til 10, ( det hjelper faktisk) og tenk på at konsekvensene er enorme for fremtiden om dere har barn sammen, bruk dem aldri mot den andre parten, Vern om dem og ta vare på dem , det er vi som er de voksne og vi må kunne klare å vise det for   våre små... Ha en god helg

torgrim

LIV OG DØD, DET GJØR LIKE VONDT BEGGE DELER.

 For de fleste mennesker så er det like traumatisk å sette barn INN i tiden, som å se de vi elsker forsvinne UT av tiden,  for de fleste vil det virke som en "uvirkelig virkelighet", "dette skjer ikke meg.."

Noen kan bli nevrotiske av å stå på utsiden og se på , andre (de fleste) vil innta en mild labil rolle der de blir dratt frem og tilbake følelsesmessig, de fleste klarer å balansere seg, men til sjeldenhetene  kan det føre til at  pårøredne blir "manodepressiv" det snåle er at dette stort sett gjelder 2- og 3 leddspårørende, enten i sidestilte  generasjoner som søsken, svogre, men veldig sjelden blant barn og barnebarn..

Når ett barn blir født, blir det sterkeste båndet til dine egne foreldre kuttet automatisk, fordi det faktisk er du selv som har blitt en forelder.. Når dine foreldre dør, så skjer det  en automatisk maktforskyvelse der det siste båndet blir klippet og du lar din far eller mor få lov til å vandre ut av tiden og forsvinne ut av livet ditt og la deg sitte igjen med minnene på godt og vondt..

Mange blir sittende og bære på et sterkt ønske om å be om unnskyldning, hvorfor var ikke vi sammen mere, hvorfor var ikke vi venner, hvorfor var vi så nært knyttet, hvorfor hadde jeg så sterk empati for deg, hvorfor, hvorfor, hvorfor.. På randen av livets slutt så står vi alle i kø for å be om unnskyldning, hvorfor sa vi ikke det når vi levde og var lykkelige alle sammen, hvorfor MÅ vi i det hele be om unnskyldning, er det ett egoistisk påskudd for å liksom rense sjelen før noen kjære eller perifere forsvinner for oss, Er dette en egoistisk handling vi gjør fordi vi vil ha ryggen fri? (tenk om vedkommende kommer tilbake og spøker for oss?) Er tilgivelsen en slags "lykkens verktøy"

Når noen rundt oss blir syke og det er fare for at livet heller mot slutten begynner vi å tenke og hente frem minner, " slik opplevde jeg livet med vedkommende", ta "syretesten" på hvem du vil, bruk de sosiale mediene og finn frem de sidene som trigger følelsene dine, prøv å finn de sidene ved personen som du aldri har sett før, de som Du har tatt for givet, jeg skal love deg at etter en time så sitter du tårevåt i øynene fordi du velger å se mennesket på en annen måte , fra en annen vinkel, fra ett nytt ståsted, fra den måten som kanskje andre mennesker så på personen, du finner ting fra oppveksten, livet, ferier, jobb, kriser, sykdom, glede, kjærlighet , hat, og plutselig så ser du ett helt annet menneske stige opp fra intet, ett menneske som du aldri har sett før, fordi du så bare omrisset , du så lyset var på, men du glemte å sjekke om noen var hjemme, Kanskje hadde vedkommende andre meninger enn deg, saker som du ikke var enig i, likevel så eigde denne personen meningene sine og stod for dem, du var kanskje irritert fordi de ikke passet med dine egne, men likevel så stod personen trygt plantet på sine føtter og snakket deg imot, noe som gjorde deg sint fordi det ikke passet deg at denne personen mente noe som ikke du var enig i

Det finnes mange sorger i livet, en person sa engang til meg at det er lettere om eksen hadde vært død , for da kunne han i allefall slå seg til ro med det, og være sikker på at partneren var ute av livet og at han slapp å måtte se partneren lykkelig ett annet sted, en grusom tanke, kanskje en trøst for noen, men likevel en enormt egoistisk tanke å ønske at noen skal måtte dø for at du skal få fred i sjelen.

Å bli foreldre er ett traume i seg selv, Jeg har selv opplevd å miste ett barn som var prematur født, og opplevd å få ett nytt barn som svevde mellom liv og død i en periode, jeg har også en nær veninne som har vært gjennom  samme situasjon og som har hjelpt meg til å forstå at jeg ikke er aleine, at det er andre mennesker som har det mye verre, som har vært mye reddere, og som har følt seg mye mere ensom.

For de som står alene i skjærsilden mellom liv og død,så oppleves det som en meget ambivalent situasjon der du er glad for det som kommer og takknemmelig for det som var, samtidig så gruer du deg til det ukjente som kommer,og savner det som var. Noen utvikler ett traume, (fødselsdepresjon, eller en dyp depresjon etter at en nær person har vandret ut av tiden) Begge deler er like vondt.

Når jeg var barn så var det en misforstått ide blant leger og sykehus at man ikke skulle få hilse på den nyfødte, man skulle få se barnet gjennom ett glassvindu, Du hadde fått en bror og søster, som bodde på andre siden av vinduet, slik følte det jeg med min datter som bodde inne i en kuvøse i mange uker, hun var der, men jeg kunne ikke løfte henne opp og ta henne med hjem.

I gamle dager skulle barn skjermes fra døden fordi de kunne bli skadet av å oppleve at noen går bort.. Det som da skjer er at et lite barn blir stående med et savn resten av livet fordi det aldri fikk avsluttet kapittelet med denne ene personen, Den personen er den som du vil huske resten av livet nettopp fordi du ikke fikk sagt farvel, kanskje måtte du ta deg frem alene , sårbar og ensom og måtte stå foran gravstøtten til denne personen og stå alene og fortelle ham eller henne alt du ikke fikk sagt fordi du skulle skjermes, SKJERMES mot det mest naturlige i hele verden, det eneste som er sikkert er at vi skal bli født og at vi skal dø.....TENK  PÅ ORDENE !!! DU SKAL DØ EN GANG!!!!!  grusomt, men sant..

Problemet blant "voksne " mennesker er at de glemmer å snakke direkte til barna som er berørt av situasjonen, ett potensielt traume for barn utvikler seg veldig annerledes enn hos voksne, du opplever mareritt, konsentrasjonsproblemer, en viss personlighetsforandring , urolighet, isolasjon og at man blir redd for å miste andre mennesker som står en nær fordi, fordi man ikke fikk riktig behandling den gangen..

Jeg tror at en del helsepersonell fortsatt har mye å lære om behandling av pårørende, det å gi ekte og balansert informasjon om pasientens helsetilstand, Hva er prognosene, hva kan vi gjøre, Hva kan JEG gjøre, Vi kan ikke gi opp, spørsmål som vi må brenne inne med, fordi fasiten sitter hos personellet som er behandlende instans, Noen er for feige eller lite flinke til å fortelle pårørende at pasienten er "terminal" (døende), fordi de ikke vet hvordan de skal si det, andre er kjempeflinke,

Min ex samboer og mor til mine to sønner er ett av de flinkeste mennesker jeg har sett som behandlende sykepleier i terminale situasjoner, noen er skapt for det, andre er det ikke, pga taushetsplikten hennes har jeg aldri fått høre fra henne selv om jobben hennes, men jeg ble flere ganger stoppet på gaten av mennesker som hadde fått lov til å være små og visste at de hadde en person som gav korrekt info behandlet dem med omsorg og varme og ikke la noe i mellom i den grad hun kunne uttale seg om helsetilstand., . men dette er 2 håndsopplysninger som jeg fikk høre fra andre, jeg oppfordret henne den gangen til å fortsette med det hun var best på, hva hun gjør idag vet jeg faktisk ikke, men jeg håper hun fortsatte i samme retning. Jeg var i allefall stolt av henne den gangen fordi hun i allefall var god på å være oppriktig i forhold til pårørende.. ( jeg skal ikke dra mitt tidligere personlige liv videre inn i denne bloggen)

Den personen som nevnte sin ex, var kanskje inne på noe likevel?

Selv om  exen ikke døde, så satt han kanskje i ett uavsluttet forhold som gjør at vedkommende ikke fikk fred og ikke kom seg videre, nettopp fordi sammenligningen med å miste noen man elsker , eller har elsket kanskje er lik likevel? Jeg tror jeg skrev om det i en tidligere blogg, BLI FERDIG , GJØR OPP BOET OG KOM DEG VIDERE, LIVET VENTER PÅ DEG !!

Hver gang jeg får de tankene om døden inn i hodet mitt, så tenker jeg .. "F... jeg må skynde meg å leve.." Men etterhvert slår du deg til ro med at slik er livet , hvor langt det blir , det vet vi ikke, men vi må leve livet når vi har det.

Alt kan skje,

Hvordan overlever du mentalt når du opplever at en granat lander ett kvartal unna deg og dreper 51 mennesker og Du og dine menn overlever, hva opplever du når du blir tvunget til å stå med senket våpen og se 8000 mennesker bli slaktet fordi du har fått ordre om kun å observere, hva tenker du når du aldri kan vite om den som sitter ved siden av deg på bussen er en selvmordsbomber, Når du aldri vet om det plutselig kommer en bil som skjærer rett over veibanen og knuser bilen din, om huset ditt skal brenne opp mens du sover og du blir kvelt av kullosforgiftning. når depresjonen din er så tung at du bare har lyst til å klatre opp på det høyeste fjell og bare slippe taket på livet, men kanskje det værste , hva om noe skulle skje med barna dine!!!..

Noen er utsatt for tilfeldighetene, noen blir rammet av sykdom , og noen orker simpelthen ikke å leve lenger

Felles for alle desse personlighetene er at om vi ser bort fra fysiske skader og forholder oss til det psykiske,, så tror jeg at fellestrekkene hos de som kommer seg videre er:  de som unnviker, er fornektende og likegydige de som menneskene som kommer hel gjennom situasjonene, og de handler slik for å unngå eget kollaps.
(hvor rart og feil det enn høres, men slik er psyken bygd opp)

Jeg kunne skrevet mange bøker om dette temaet/temaene.. 

Grunnen til at jeg sitter og skriver om nettopp dette temaet idag, er at jeg kjenner døden veldig nært meg selv i desse dager, jeg har en veldig nær veninne av meg som har en mor som ligger på oppløpssiden på siste indre, Hun er TERMINAL og skal DØ..og min veninne har gjort alle de riktige tingene, hun har smugtittet i journalen til sin mor, kontaktet spesialister verden over, lest seg opp på sykdommen hennes og sittet alene, kanskje fornektet i begynnelsen, men hun er så klok at hun har erkjent at livet har en slutt, enten man er 40-60-80-eller 100 år, hun er helt alene i verden, hun har ingen søstre, eller slektninger, det er kun henne og hennes mor..

Vi to har snakket i månedsvis om livet , hvordan livet skal ende og hva vi frykter, jeg sa til henne at du er aldri alene vennen min, du har jo meg... Selv om vi ikke er i slekt genetisk, så er hun den varmeste og klokeste søster jeg har hatt, jeg kjørte henne ut på sykehuset for 3 timer siden, og skal ut til henne for å prate, og være sammen med henne, om 45 minutter, vi er begge enige om at man skal være lykkelige over å ha levd, heller enn å sørge over at vi skal dø. Jeg spurte henne om hva hun fryktet mest, og hun svarte " at min mor ikke har smerter, og at jeg ikke er alene når hun pakker kofferten og stikker"

Jeg har dessverre gjennom mitt liv opplevd mye død rundt om i verden, jeg har faktisk selv vært "under" i 6 min. men de fikk liv i meg igjen, jeg ble skuffet fordi det ikke fantes annet enn mørke, ingen nakne damer, eller paller med chablis, jeg husker 3 lysglimt ( sannsynligvis når de kjørte strøm på meg), men jeg frykter ikke døden.. Idag frykter jeg for venninnen min, at hun skal ha det vondt,at hun skal føle seg ensom,

Jeg har lovet henne at dette skal vi gå igjennom sammen. jeg har en sterk skulder å gråte på, Det finnes en sentimental fyr inne der ett sted, men må likevel være sterk for noen jeg bryr meg så mye om..Jeg hater og gruer meg til det som skal skje, men jeg elsker at jeg kan få være med og vite at jeg kan gjøre en forskjell til det bedre for denne personen jeg kan få kalle min søster.

Kanskje er det riktige å ønske det beste men frykte det værste?? er det pessimistisk, er det bedre å tro at det går galt, heller enn å alltid være positiv og tro at livet er en dans på roser

Vi vet allerede i en alder av 4 år at vi skal dø en gang, vi føler oss uovervinnelige til vi blir 20, men så kommer den gruuuusomme tanken inn, den som gjør at du ikke får sove om natten. den som du trenger minst 6 mnd på å bearbeide og glemme, DU SKAL NEMLIG DØ ENGANG, ja vi skal det, grip dagen, lev som det ikke kommer en morgen, ta vare på hverandre, elsk,, kos, vis det, hold rundt hverandre, dyrk hverandre, dyrk deg selv,  elsker du noen så si det til dem, er du uenig med noen så  si det til dem.. men ikke glem at en dag så kommer ikke morgendagen..


Måtte få desse tankene ut av hodet før jeg nå setter meg ut i bilen, kjører til Haukeland og gir "søstra" mi en varm klem og sier at jeg er glad i henne, sparker henne i rumpa, og forteller en dårlig vits, forteller henne at hun er fin på håret, spør om hun ikke burde kjøpt seg ny bukse ( selv om hun kjøpte en igår) så skal vi gå opp på medisinsk avdeling og  sitte sammen og være der for hverandre når hennes mor vandrer ut av tiden..


( min venninnes mor sovnet stille inn klokken 1300 idag..)

OVERFØLSOM, JA JØSS

Noen mennesker har ikke filter som beskytter dem mot seg selv eller omverdenen, men likefremt er hyperkjenslighet eller overfølsomhet ett iboende og grunnleggende basis for utøvende kunst

I en verden der flere og flere velger å ta ett weekendkurs for å kunne kalle seg coach, der flere og flere påberoper seg å ha ”overnaturlige evner ” så må jeg noen ganger lene meg tilbake og prøve å se på desse menneskene fra utsiden, har de knekket ”placebokoden” funnet ut at troen har hjulpet så mange så de spiller på  din egen psyke for å få deg frisk ? Det graverende  synes jeg er at de tar fett betalt for å hjelpe desse menneskene. I 98 % av tilfellene der jeg treffer mennesker med problemer, så vet de egentlig hva problemet er allerede, jeg bare forteller dem og bekrefter det de allerede visste, Dette kan jeg ikke ta betalt flere 1000 kr timen for å gjøre…

I de fleste tilfeller der jeg blir kontaktet av mennesker  med problemer som de ønsker å få behandlet, sier jeg nei, I noen få tilfeller velger jeg å prøve å se om jeg kan hjelpe dem likevel, men har jeg overnaturlige evner? NEI, jeg har kunnskapen om hjernen og hvordan den virker, og kan forstå desse menneskenes livssituasjon, jeg er hypnotisør, og har evnen og muligheten til å hypnotisere mennesker for å ”ommøblere” hodene deres litt for å få satt ting i system igjen. Men jeg er ikke overnaturlig og har ikke overnaturlige evner bortsett fra sunn fornuft, og  det som  av spesialister har blitt definert som ”hyperkjenslighet”. For å forklare dette har jeg satt meg ned for å definere dette, for jeg er nemlig ikke alene, over  15-20 prosent av befolkningen er nemlig i samme båt.

HAR DU STADIG TENTAKLENE UTE ? ; LAR DU ALLE INNTRYKK GÅ RETT INN UTEN Å FILTRERE DEM? BLIR DU LETT SLITEN ETTER Å HA VÆRT SAMMEN MED MANGE MENNESKER OG BLIR DU STRESSET NÅR MYE SKJER PÅ EN GANG ?

Da er det mulig at du er overfølsom,,,

-       Dette er ingen diagnose, men en personlighetsbeskrivelse, noen er ganske enkelt født med ett ekstra følsomt nervesystem.

-       Hjernen fungerer pittelitt annerledes hos mennesker  som er overfølsomme, begrepet blir kalt Highly sensitive person, HSP eller Sensory-prossesing sensitivity som den vitenskapelige termen velger å kalle det.

-       ¨

Hjernen hos en HSP bearbeider den informasjonen som vi får fra våre ulike reseptorer, syn, øre,lukt på ett dypere plan enn hos andre. Det betyr at en HSP kan få like mye ut av en samtale på 15 minutter som en person som ikke er HSP kan få på en hel kveld.

Mange av de som er overfølsomme har kjent seg på utsiden av seg selv hele livet og passer på at de ikke er i stand til å gjøre like mye som en mer robust person,

Mens noen få som blir obs på sin tilstand og godtar og gjør noe med den vil forbli og kanskje bli enda mere robuste enn andre.

De som har akseptert at han eller hun er HSP og klarer å tilpasse seg dette, kan få mye bedre livskvalitet en ikke HSP mennesker

Tidligere ble mennesker med HSP blitt kalt for ”introverte”  Det stemmer ikke, forresten er kun en liten promille av HSP utredet.

EN HSP tar inn mer inntrykk enn andre, derfor kan denne personen bli overstimulert, noen må gå i terapi og blir oppfordret til å oppsøke situasjoner de i utgangspunktet ikke tåler for å forsterke det ytre skallet for å komme vidare. Dette er helt feil for en person med denne legningen.

En Hsp må lære seg å kjenne sine reaksjoner og passe på at han eller hun  til tider har mulighet  til å trekke seg tilbake for å bearbeide tanker og inntrykk, I dag finnes det ikke så mye plass for mennesker av denne typen, Det er egenskapene som fleksibilitet og stress som gjelder.

OBSERVER OG DERETTER HANDLE

Det er ett typisk mønster for en HSP, uten denne legningen haddde di ikke kunnet være skapende sjeler, enten de skriver, maler, er skuespillere, scenekunstnere, standupere eller musikere. Personlighetstrekkene ved HSP er nemlig meget nært knyttet til kreativ skapelse

 Jeg har diskutert med venner , både i inn og utland hvorfor noen er spesielle og  tar alt innover seg og er spesielt oppmerksomme på omgivelsene, om dette er ett valg, eller om det bare er slik vi er skrudd sammen.

ETT LITE EKSEMPEL

Ett eksempel på min måte å iakkta og resonnere: for to uker siden fikk jeg ett oppdrag i  Kiev Ukraina, jeg fløy KLM fra bergen , og skiftet fly  i Amsterdam. På flyet var der 4 cabincrew, en mann ca  40-42 år mørkt hår, farget, ca 95 kilo, hadde sannsynligvis vært i syden fordi han hadde hvite merker etter solbriller fra ørene og frem, beltet hans var svart , svarte sko og han hadde på seg en vest når han tok imot oss i døren, når kan kjørte salgstrallen hadde han på seg ett forkle som var litt for lite, jeg satt på plass 20 c ved siden av en hollender i midten og en amerikaner på sete 20 A.  Cabinsjefen var en kvinne, ca 178 høy, slank og ca 36 år gammel. Når de serverte maten på flyet, kom de først med drikke, den ble servert fra  midten og bak av desse to  fra cabinpersonalet,  jeg la merke til at de gikk tom for vanlig coca cola (som for øvrig ble servert i de aller minste boksene) på rad nummer 18, og hadde kun cola light  når de kom til seterad 19, Jeg fikk en cola light og en boks appelsinjuice, maten som ble servert var enten kylling med ris, eller fisk.. når salgsvognen kom ble den betjent av en blond kvinne med permanent som kom fra ett eller annet østeuropeisk land , hun var ca 170 høy, god og mett og ca 50 år gammel… den siste personen husker jeg derimot ingenting om ,jeg vet det var en kvinne, men for meg fremstår hun bare som en skygge vi landet 4 minutter før rute på gate d 42

Jeg gikk opp trappen og  ut i korridoren for å gå igjennom ny passkontroll og securitycheck.  Jeg spaserte mot gaten som var D 72 med avgang kiev. På vei dit, stoppet jeg og kjøpe meg en pils, når jeg satte meg ned med den, kom den blonde høye flyvertinnen forbi, jeg la merke til at hun hadde en flekk med størknet blod på overflaten av høgre tommel..  når jeg venter ved gaten så kommer akkurat samme crewet som vi hadde fra bergen og passerer oss for å gå foran oss i sikkerhetssjekken. Jeg tenkte at det var jo ganske stor tilfeldighet, siden der tar av og lander ett klm-fly i minuttet fra AMS.. når jeg kom om bord i flyet så sto cabinsjefen der med hendene på ryggen og ønsket oss velkommen. Jeg nevnte for henne at jeg hadde reist med dem som crew fra bergen, og at det var litt av en tilfeldighet at de skulle videre  til Kiev, jeg spurte henne om hun hadde kuttet seg på hendene, hvor hun ser på meg og lurte på hvor i all verden jeg kunne vite det ?  fordi hun hadde kuttet seg på en avis i en kiosk og ikke i flyet, Hun lurte på om jeg hadde ”Stalket” henne, og jeg måtte fortelle at jeg hadde observert det når hun gikk forbi, jeg  la også merke til at vi reiste videre med samme flyet som hadde flydd oss til Amsterdam, en Boing 737-300.  Jeg satte meg bak på  rad 21 D , sovnet og våknet ikke før jeg var fremme i Kiev. Hvorfor legger jeg merke til slike ting, og hvorfor i all verden husker jeg dem,

Hvorfor vet jeg at en Boing 737-800 har 186 seter, Det har jeg faktisk svaret på, fordi sist jeg dro hjem fra afganistan så  var vi kun 40 passasjerer og derfor regnet jeg meg frem til at vi hadde 62 rader, og ergo ville alle pasasjerene kunne få hver sin 3 seter og kunne legge seg ned og sove hele veien frem, bortsett fra når vi var innom tyrkia og skiftet crew, gikk inn i den kombinerte ankost og avgangshallen og måtte betale 4 euro for en boks med mineralvann og 24 euro for en flaske absint,  69% av merket Grande Absint

RAINMAN? NOPE !!!

Det er kanskje ikke rart at hodet koker over en gang iblant

Jeg har aldri følt meg annerledes eller spesiell på noen måte, jeg lever ett hektisk liv som skulle kunne tilsies at jeg lider av ADHD, noe jeg definitivt ikke gjør, men jeg merker at etter perioder med mye reising , jobbing ,tenking og observering, så blir hodet ganske fullt og jeg kan legge meg og sove og ikke våkne av verken telefoner eller dørklokker.

Jeg tenker at dette er prisen jeg må betale for å få jobbe som jeg gjør, dette gjør meg til en god collector, jeg har aldri følt meg annerledes eller spesiell, men jeg har fått kjeft av mine barn fordi jeg ikke har vært til stede, selv om jeg har vært hjemme..

I de rette omgivelsene kan overfølsomhet kanaliseres. En HSP er en rik kilde av kapasitet som bare kan øses ut over de rette omgivelsene, Han eller hun kan se løsninger som ingen andre klarer å se, og med riktige forutsetninger er personen en enorm styrke for arbeidsplassen

STYRKE ??

Det er viktig at lederne i en bedrift med en HSP blir bevisstgjort på at det finnes personer med denne typen personlighetstrekk i firmaet, tenk så mye de kunne ha dratt ut av sine ansatte, Samtidig så tror jeg ikke en HSP ville fungert optimalt i ett kontorlandskap, jeg tror at de ville fungert best i litt avstand, Jeg selv er supersosial, men kanskje ikke alltid så utholdende, å treffe nye mennesker setter i gang mange prosesser i meg, Det at jeg har fylt på utdannelsen min med kurs i ”human behavior” og ” Micromimikk”  var kanskje ikke ett sjakktrekk sett i ettertid, fordi da har jeg ekstra  egenskaper utover en eventuell HSP, som gjør at jeg ikke bare er var på menneskene rundt meg, men også på mimikken, kroppsspråk og microsignalene i mennesker som passerer meg, jeg husker øynene til alle mennesker jeg har møtt, jeg husker ikke alltid navnene, men stedene, settingen, og evt uttalelser de har kommet med , selv om vi snakker 15 år tilbake i tid er brent fast i hodet mitt,  

Jeg har vært heldig fordi jeg tidlig ble observert og plukket opp i og satt i jobb der jeg kan gjøre nytte for meg av mennesker som var fremsynte nok  til å se at  min  personlighet faktisk passet inn i ett unikt system som var uavhengig av min karriere som programleder og hypnotisør

Samtidig så klarte jeg tidlig å "temme" villdyret og klarte å kontrollere impulsene som kom mot meg f.eks på byen, eller på scenen, jeg står på scenen kanskje en gang i uken med så mange som 18 mennesker på det meste, som jeg skal kontrollere og få innpass i hjernene til i forkant av et show, gjerne med 6-800 publikum i salen, og etter flere 1000 show har jeg gjennom årene lært meg å ta kontrollen over både publikum, meg selv og gjestene i salen, Jeg hensetter meg selv i en egen transe tror jeg, går inn og leverer varen som kunden har bestilt, trekker meg tilbake i garderoben, sitter der som klovnen med den ene spotlighten på meg når alle de andre har gått hjem,, stikker på hotellrommet, tar meg en dusj, ser en film og sovner , og våkner av at jeg har forsovet meg igjen...Jeg ble forsket på av noen professorer og forskere for noen år siden, og gikk med metervis med elektroder på kroppen og hodet mitt for å måle hjerneaktiviteten min under ett liveshow,  for det første så jeg rimelig dum ut, for det andre var signalene snåle.. når jeg gikk på scenen gikk pulsen ned,  blodtrykket senket seg drastisk, men temperaturen målt i hodebunnen steg med over 2 grader underveis ishowet, og var normal 10 min etter at jeg var ferdig, Derfor er jeg livredd for å gå på scenen med 39 i feber..

SIGNALER !!

Ett annet tegn på en HSP er at personen veldig ofte kan føle hvordan andre mennesker føler seg uten at vedkommende trenger å si noe, Når noen blir såret av en kommentar som blir sagt i en forsamling merker en HSP det umiddelbart, mens andre bare fortsetter å prate ivei. Jeg merker at jeg selv er meget dårlig på smalltalk, jeg sier det som falller meg inn og det jeg tenker og gidder ikke legge noe i mellom, selv om det finnes en motsetning i det, DA kan jo det være jeg som sårer noen i stedet for omvendt?

Jeg forholder meg til ting som blir sagt eller gjort , Jeg leser med en gang hva som er virkelighet og hva som er svada, og må ta de valgene som hodet mitt sier er virkelig.

I mitt liv har jeg både i min tv verden og ute i krigsområder måttet ta valg  som har hatt umiddelbar konsekvens, enten det har vært i en talkshowsetting eller i en ekstrem situasjon, Det som kjennetegner en Hsp er at han/hun er handlekraftig og har evnen til å snu seg rett rundt om  situasjonen skulle kreve det.

Det interessante er at mennesker som ikke i det hele har desse egenskapene virkelig tror de har dem, nettopp fordi de er mindre Følsomme.

Desverre er det en del mennesker der ute som misbruker andre menneskers tillit og etter ett weekendkurs i silvametoden, coachingkurs eller hypnose for den del, setter igang med å kalle seg klarsynte, hypnotisører eller overnaturlige behandlere og tar inn pasienter som sitter med fasiten selv og bare trenger bekreftelse på sannhetsgehalten i det de tror..Dette tar de betalt i hauger og dunger for..

FY SKAM..

Kjennetegnene på en overfølsom person er feks:

1. Du blir lett overveldet av lukt, lys og lyd

2. Du blir ofte overstimulert når det er mye som hender rundt deg på en og samme tid

3. Du kjenner ett sterkt behov for å komme deg for deg selv og ha det stille rundt deg når skjer mye på 

   jobb og i hjemmet

4. Du kjenner ofte uro i kroppen og har en tendens til å tenke for mye

Sånn nå fikk jeg DET ut av kroppen, så slipper jeg å tenke på det lenger..

Ha en god kveld, hilsen torgrim