LIV OG DØD, DET GJØR LIKE VONDT BEGGE DELER.

 For de fleste mennesker så er det like traumatisk å sette barn INN i tiden, som å se de vi elsker forsvinne UT av tiden,  for de fleste vil det virke som en "uvirkelig virkelighet", "dette skjer ikke meg.."

Noen kan bli nevrotiske av å stå på utsiden og se på , andre (de fleste) vil innta en mild labil rolle der de blir dratt frem og tilbake følelsesmessig, de fleste klarer å balansere seg, men til sjeldenhetene  kan det føre til at  pårøredne blir "manodepressiv" det snåle er at dette stort sett gjelder 2- og 3 leddspårørende, enten i sidestilte  generasjoner som søsken, svogre, men veldig sjelden blant barn og barnebarn..

Når ett barn blir født, blir det sterkeste båndet til dine egne foreldre kuttet automatisk, fordi det faktisk er du selv som har blitt en forelder.. Når dine foreldre dør, så skjer det  en automatisk maktforskyvelse der det siste båndet blir klippet og du lar din far eller mor få lov til å vandre ut av tiden og forsvinne ut av livet ditt og la deg sitte igjen med minnene på godt og vondt..

Mange blir sittende og bære på et sterkt ønske om å be om unnskyldning, hvorfor var ikke vi sammen mere, hvorfor var ikke vi venner, hvorfor var vi så nært knyttet, hvorfor hadde jeg så sterk empati for deg, hvorfor, hvorfor, hvorfor.. På randen av livets slutt så står vi alle i kø for å be om unnskyldning, hvorfor sa vi ikke det når vi levde og var lykkelige alle sammen, hvorfor MÅ vi i det hele be om unnskyldning, er det ett egoistisk påskudd for å liksom rense sjelen før noen kjære eller perifere forsvinner for oss, Er dette en egoistisk handling vi gjør fordi vi vil ha ryggen fri? (tenk om vedkommende kommer tilbake og spøker for oss?) Er tilgivelsen en slags "lykkens verktøy"

Når noen rundt oss blir syke og det er fare for at livet heller mot slutten begynner vi å tenke og hente frem minner, " slik opplevde jeg livet med vedkommende", ta "syretesten" på hvem du vil, bruk de sosiale mediene og finn frem de sidene som trigger følelsene dine, prøv å finn de sidene ved personen som du aldri har sett før, de som Du har tatt for givet, jeg skal love deg at etter en time så sitter du tårevåt i øynene fordi du velger å se mennesket på en annen måte , fra en annen vinkel, fra ett nytt ståsted, fra den måten som kanskje andre mennesker så på personen, du finner ting fra oppveksten, livet, ferier, jobb, kriser, sykdom, glede, kjærlighet , hat, og plutselig så ser du ett helt annet menneske stige opp fra intet, ett menneske som du aldri har sett før, fordi du så bare omrisset , du så lyset var på, men du glemte å sjekke om noen var hjemme, Kanskje hadde vedkommende andre meninger enn deg, saker som du ikke var enig i, likevel så eigde denne personen meningene sine og stod for dem, du var kanskje irritert fordi de ikke passet med dine egne, men likevel så stod personen trygt plantet på sine føtter og snakket deg imot, noe som gjorde deg sint fordi det ikke passet deg at denne personen mente noe som ikke du var enig i

Det finnes mange sorger i livet, en person sa engang til meg at det er lettere om eksen hadde vært død , for da kunne han i allefall slå seg til ro med det, og være sikker på at partneren var ute av livet og at han slapp å måtte se partneren lykkelig ett annet sted, en grusom tanke, kanskje en trøst for noen, men likevel en enormt egoistisk tanke å ønske at noen skal måtte dø for at du skal få fred i sjelen.

Å bli foreldre er ett traume i seg selv, Jeg har selv opplevd å miste ett barn som var prematur født, og opplevd å få ett nytt barn som svevde mellom liv og død i en periode, jeg har også en nær veninne som har vært gjennom  samme situasjon og som har hjelpt meg til å forstå at jeg ikke er aleine, at det er andre mennesker som har det mye verre, som har vært mye reddere, og som har følt seg mye mere ensom.

For de som står alene i skjærsilden mellom liv og død,så oppleves det som en meget ambivalent situasjon der du er glad for det som kommer og takknemmelig for det som var, samtidig så gruer du deg til det ukjente som kommer,og savner det som var. Noen utvikler ett traume, (fødselsdepresjon, eller en dyp depresjon etter at en nær person har vandret ut av tiden) Begge deler er like vondt.

Når jeg var barn så var det en misforstått ide blant leger og sykehus at man ikke skulle få hilse på den nyfødte, man skulle få se barnet gjennom ett glassvindu, Du hadde fått en bror og søster, som bodde på andre siden av vinduet, slik følte det jeg med min datter som bodde inne i en kuvøse i mange uker, hun var der, men jeg kunne ikke løfte henne opp og ta henne med hjem.

I gamle dager skulle barn skjermes fra døden fordi de kunne bli skadet av å oppleve at noen går bort.. Det som da skjer er at et lite barn blir stående med et savn resten av livet fordi det aldri fikk avsluttet kapittelet med denne ene personen, Den personen er den som du vil huske resten av livet nettopp fordi du ikke fikk sagt farvel, kanskje måtte du ta deg frem alene , sårbar og ensom og måtte stå foran gravstøtten til denne personen og stå alene og fortelle ham eller henne alt du ikke fikk sagt fordi du skulle skjermes, SKJERMES mot det mest naturlige i hele verden, det eneste som er sikkert er at vi skal bli født og at vi skal dø.....TENK  PÅ ORDENE !!! DU SKAL DØ EN GANG!!!!!  grusomt, men sant..

Problemet blant "voksne " mennesker er at de glemmer å snakke direkte til barna som er berørt av situasjonen, ett potensielt traume for barn utvikler seg veldig annerledes enn hos voksne, du opplever mareritt, konsentrasjonsproblemer, en viss personlighetsforandring , urolighet, isolasjon og at man blir redd for å miste andre mennesker som står en nær fordi, fordi man ikke fikk riktig behandling den gangen..

Jeg tror at en del helsepersonell fortsatt har mye å lære om behandling av pårørende, det å gi ekte og balansert informasjon om pasientens helsetilstand, Hva er prognosene, hva kan vi gjøre, Hva kan JEG gjøre, Vi kan ikke gi opp, spørsmål som vi må brenne inne med, fordi fasiten sitter hos personellet som er behandlende instans, Noen er for feige eller lite flinke til å fortelle pårørende at pasienten er "terminal" (døende), fordi de ikke vet hvordan de skal si det, andre er kjempeflinke,

Min ex samboer og mor til mine to sønner er ett av de flinkeste mennesker jeg har sett som behandlende sykepleier i terminale situasjoner, noen er skapt for det, andre er det ikke, pga taushetsplikten hennes har jeg aldri fått høre fra henne selv om jobben hennes, men jeg ble flere ganger stoppet på gaten av mennesker som hadde fått lov til å være små og visste at de hadde en person som gav korrekt info behandlet dem med omsorg og varme og ikke la noe i mellom i den grad hun kunne uttale seg om helsetilstand., . men dette er 2 håndsopplysninger som jeg fikk høre fra andre, jeg oppfordret henne den gangen til å fortsette med det hun var best på, hva hun gjør idag vet jeg faktisk ikke, men jeg håper hun fortsatte i samme retning. Jeg var i allefall stolt av henne den gangen fordi hun i allefall var god på å være oppriktig i forhold til pårørende.. ( jeg skal ikke dra mitt tidligere personlige liv videre inn i denne bloggen)

Den personen som nevnte sin ex, var kanskje inne på noe likevel?

Selv om  exen ikke døde, så satt han kanskje i ett uavsluttet forhold som gjør at vedkommende ikke fikk fred og ikke kom seg videre, nettopp fordi sammenligningen med å miste noen man elsker , eller har elsket kanskje er lik likevel? Jeg tror jeg skrev om det i en tidligere blogg, BLI FERDIG , GJØR OPP BOET OG KOM DEG VIDERE, LIVET VENTER PÅ DEG !!

Hver gang jeg får de tankene om døden inn i hodet mitt, så tenker jeg .. "F... jeg må skynde meg å leve.." Men etterhvert slår du deg til ro med at slik er livet , hvor langt det blir , det vet vi ikke, men vi må leve livet når vi har det.

Alt kan skje,

Hvordan overlever du mentalt når du opplever at en granat lander ett kvartal unna deg og dreper 51 mennesker og Du og dine menn overlever, hva opplever du når du blir tvunget til å stå med senket våpen og se 8000 mennesker bli slaktet fordi du har fått ordre om kun å observere, hva tenker du når du aldri kan vite om den som sitter ved siden av deg på bussen er en selvmordsbomber, Når du aldri vet om det plutselig kommer en bil som skjærer rett over veibanen og knuser bilen din, om huset ditt skal brenne opp mens du sover og du blir kvelt av kullosforgiftning. når depresjonen din er så tung at du bare har lyst til å klatre opp på det høyeste fjell og bare slippe taket på livet, men kanskje det værste , hva om noe skulle skje med barna dine!!!..

Noen er utsatt for tilfeldighetene, noen blir rammet av sykdom , og noen orker simpelthen ikke å leve lenger

Felles for alle desse personlighetene er at om vi ser bort fra fysiske skader og forholder oss til det psykiske,, så tror jeg at fellestrekkene hos de som kommer seg videre er:  de som unnviker, er fornektende og likegydige de som menneskene som kommer hel gjennom situasjonene, og de handler slik for å unngå eget kollaps.
(hvor rart og feil det enn høres, men slik er psyken bygd opp)

Jeg kunne skrevet mange bøker om dette temaet/temaene.. 

Grunnen til at jeg sitter og skriver om nettopp dette temaet idag, er at jeg kjenner døden veldig nært meg selv i desse dager, jeg har en veldig nær veninne av meg som har en mor som ligger på oppløpssiden på siste indre, Hun er TERMINAL og skal DØ..og min veninne har gjort alle de riktige tingene, hun har smugtittet i journalen til sin mor, kontaktet spesialister verden over, lest seg opp på sykdommen hennes og sittet alene, kanskje fornektet i begynnelsen, men hun er så klok at hun har erkjent at livet har en slutt, enten man er 40-60-80-eller 100 år, hun er helt alene i verden, hun har ingen søstre, eller slektninger, det er kun henne og hennes mor..

Vi to har snakket i månedsvis om livet , hvordan livet skal ende og hva vi frykter, jeg sa til henne at du er aldri alene vennen min, du har jo meg... Selv om vi ikke er i slekt genetisk, så er hun den varmeste og klokeste søster jeg har hatt, jeg kjørte henne ut på sykehuset for 3 timer siden, og skal ut til henne for å prate, og være sammen med henne, om 45 minutter, vi er begge enige om at man skal være lykkelige over å ha levd, heller enn å sørge over at vi skal dø. Jeg spurte henne om hva hun fryktet mest, og hun svarte " at min mor ikke har smerter, og at jeg ikke er alene når hun pakker kofferten og stikker"

Jeg har dessverre gjennom mitt liv opplevd mye død rundt om i verden, jeg har faktisk selv vært "under" i 6 min. men de fikk liv i meg igjen, jeg ble skuffet fordi det ikke fantes annet enn mørke, ingen nakne damer, eller paller med chablis, jeg husker 3 lysglimt ( sannsynligvis når de kjørte strøm på meg), men jeg frykter ikke døden.. Idag frykter jeg for venninnen min, at hun skal ha det vondt,at hun skal føle seg ensom,

Jeg har lovet henne at dette skal vi gå igjennom sammen. jeg har en sterk skulder å gråte på, Det finnes en sentimental fyr inne der ett sted, men må likevel være sterk for noen jeg bryr meg så mye om..Jeg hater og gruer meg til det som skal skje, men jeg elsker at jeg kan få være med og vite at jeg kan gjøre en forskjell til det bedre for denne personen jeg kan få kalle min søster.

Kanskje er det riktige å ønske det beste men frykte det værste?? er det pessimistisk, er det bedre å tro at det går galt, heller enn å alltid være positiv og tro at livet er en dans på roser

Vi vet allerede i en alder av 4 år at vi skal dø en gang, vi føler oss uovervinnelige til vi blir 20, men så kommer den gruuuusomme tanken inn, den som gjør at du ikke får sove om natten. den som du trenger minst 6 mnd på å bearbeide og glemme, DU SKAL NEMLIG DØ ENGANG, ja vi skal det, grip dagen, lev som det ikke kommer en morgen, ta vare på hverandre, elsk,, kos, vis det, hold rundt hverandre, dyrk hverandre, dyrk deg selv,  elsker du noen så si det til dem, er du uenig med noen så  si det til dem.. men ikke glem at en dag så kommer ikke morgendagen..


Måtte få desse tankene ut av hodet før jeg nå setter meg ut i bilen, kjører til Haukeland og gir "søstra" mi en varm klem og sier at jeg er glad i henne, sparker henne i rumpa, og forteller en dårlig vits, forteller henne at hun er fin på håret, spør om hun ikke burde kjøpt seg ny bukse ( selv om hun kjøpte en igår) så skal vi gå opp på medisinsk avdeling og  sitte sammen og være der for hverandre når hennes mor vandrer ut av tiden..


( min venninnes mor sovnet stille inn klokken 1300 idag..)