Jeg ble inspirert til å skrive denne betraktningen etter inspirasjon fra en person som står meg veldig nær og som fortalte meg om sin sønn som sa at han ville ligge i sengen hennes fordi han elsker henne… En vakker ytring fra en vakker ung herremann på 8 år til en like vakker mor.
Dette fikk meg til å tenke på den gangen jeg selv ble far for første gang og møtet med henne som jeg var så heldig å bli valgt til å være far for, en jente jeg også elsker på lik linje med mine to sønner. Jeg tror alle har sine opplevelser av det å bli forelder for første gang, Jeg og mor til min datter hadde komplikasjoner i svangerskapet, noe som gjorde at hun ble født flere måneder for tidlig. Rett etter fødselen så ble hun tatt hånd om og lagt i kuvøsen som skulle bli hennes hjem den neste måneden.. Jeg har aldri følt meg så nær noen som i det øyeblikket hun fikk ligge på sin mors mage før navlestrengen ble klippet og hun ble tatt ifra oss. Kanskje fordi jeg var så redd og tilstede så oppfattet jeg mine tanker og følelser så sterkt. Jeg kjente bokstavelig talt at alle dører og vinduer bak meg som sto på gløtt smekket igjen bak meg med ett smell. Alle nødutganger ble sperret og alt hindret meg å kunne forlate situasjonen.
Akkurat da når jeg gikk bort til kuvøsen, steriliserte hendene mine og fikk putte en hånd inn og berøre det vesle nurket som lå der, så grep hun rundt lillefingeren min og så opp på meg, en liten baby som var av mitt kjøtt og blod, 39 cm lang og ett og ett halvt kilo med en hånd som ikke engang nådde rundt lillefingeren min, så var det med blandet følelser og med en stor andel redsle jeg sto der i det øyeblikket, meg, henne, sykepleiere, maskiner som pep, en måler som pep hver gang hjertet hennes slo, slanger i alle retninger, oksygen, tilskudd av folin. Pluss alt jeg ikke fikk med meg i øyeblikket fordi jeg plutselig fikk en følelse av at Dette lille mennesket kan jeg aldri klippe båndene til. Der I situasjonen så sto jeg plutselig i en rar følelsesmessig situasjon, lykkerusen lot vente på seg, jeg kjente at jeg var desillusjonert, forundret og kjente en udefinerbar sorg, Jeg hadde mistet noe, men hva ?? jeg begynte å tvile på meg selv om jeg ikke var helt ved mine fulle fem, der jeg smilte og holdt fram bilder den lille bylten min til alle som ville se samtidig som jeg kjente en tristhet inne i meg. Etter ett par dager så kom neste omslag i kaoshumøret mitt. Den bunnløse kjærligheten til jenta mi og i samme øyeblikk den fryktelige tanken på at jeg kunne miste henne. Da forsto jeg hva jeg hadde mistet – KONTROLLEN. Å elske er å være sårbar. Når vi blir foreldre har vi ingen valg, det er bare å henge med i livets følelsesmessige berg og dalbane, og oftest går det bra, det passer naturen på.. Dette er betingelsesløs kjærlighet som aldri går over samme hvor sinte, skuffet, sveket, glade, stolte, redde eller som haakon magnus sa i bryllupstalen sin, så adrenalinsfylltforbannet man kan bli på dem. Vi har valgt hverandre for resten av livet.
Når det gjelder kjærlighetsrelasjoner blir det annerledes, vi kan velge og velge bort, kontrollere og styre, de fleste mennesker søker etter nærhet og tilhørighet. ” jeg blir lett forelsket, men alltid i feil person”, jeg støter bort de jeg elsker, ”jeg søker etter den rette, men finner henne ikke” ”på tross av at jeg elsker min partner så søker jeg etter noe bedre”.
Om vi skraper pittelitt på yttersiden av alle argumentene om hvorfor forelskelsen ikke går over til å bli dyp kjærlighet så kommer vi ofte til ett og samme svar, redsle og lengsel etter nærhet, eller rettere sagt prisen for nærhet : å slippe taket på kontrollen. I vår kultur kan vi heldigvis velge hvem vi vil være sammen med, pga at vi kan velge kan vi også velge å ikke velge. Kan det være at det finnes en sammenheng mellom ufrivillig ensomhet og muligheten til å velge ??
Vi vet at de fleste velger det sikre foran det usikre om vi kan velge. Jo mer negativ den umiddelbare konsekvensen av ett feil valg er , jo større er sannheten om at du velger riktige veien. Hvem liker å bli dumpet og miste den man elsker, det er mye bedre å ikke gå på dypet, da risikerer jeg i allefall ikke å bli såret
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar