lørdag 25. juni 2011

Hva skjer når ett forhold er over ??? Når du får tittelen Ex begynner de virkelige utfordringene,

år du får tittelen EX begynner de virkelige utfordringene.

Drømmer som blir knust, kjærlighetsbånd som  blir kuttet av, og en ex som liksom henger med deg, selv om forholdet er over. jeg har de siste dagene tenkt en del på relasjonen etter relasjonen.
I mediene og bøker snakkes det mye om krisen i samband med en seperasjon, men veldig lite om det som kommer etterpå, det er da de virkelige utfordringene kommer, spesielt om man har barn sammen, 
Har man felles barn så må man samarbeide, om man ikke har barn så er iallefall teorien båndene lettere å knytte opp. I de tidligere generasjonene var det skambetont å skille seg , og benevnelsen EX fantes like lite som ordet bonusfamilie. 
For 50 år siden ville det sannsynligvis bli sett på som perverst å omgå sin ex og hans eller hennes nye familie, etter skilsmissen fikk i hovedsak kvinnen foreldreretten( ansvaret) og mannen forsvant mer eller mindre ut av familiebildet.
Etterpå kunne de to voksne på hver sin kant dyrke sin sorg, sin bitterhet og sine to forskjellige historier og oppfatninger av hva som skjedde.  På midten av 70 tallet ble norsk lov endret slik at det normale etter en skilsmisse eller brudd var at foreldrene ble likestilte og fikk felles foreldreansvar  for barna. Siden da har Exen  blitt en person som man MÅ forholde seg til på en eller annen måte.

Faktisk så tror jeg at risikoen for å bli låst i ubearbeidede følelser etter ett brudd er større om man ikke har barn sammen. For barns skyld måtte man anstrenge seg for at det skulle fungere.

Men ingenting sårer deg så mye som å bli sveket i kjærlighet, og selv om barna kan lette trykket mellom foreldrene i bruddfasen og få dem til å opptre klokt og voksent, kan de også brukes som våpen i en uforsonlig krig

En del par velger å oppsøke familieterapi, helst for barnas skyld, men er følelsene og sviket stort nok er det vanskelig å komme frem til en dialog, under en uforsonlig bitterhet ligger ofte en stor sorg, Med eller uten barn, det finnes fullt av fallgroper for to mennesker som begynte med gjennom kjærlighet å  velge hverandre.
Selv om det ikke er skammelig å ikke klare å leve sammen lenger, så er skylden og sorgen like stor som den alltid har vært. når vi går inn i en seriøs relasjon med ett annet menneske ,gjør vi det med et håp om å bli friske. at vi skal bli hele mennesker, å bli forlatt og og sveket av en annen person og som man har trodd var den store og ekte kjærligheten er kanskje det vanskeligste ett menneske kan oppleve. Å være den som blir "sviker" og ender forholdet og må gi etter for manglende følelser er ikke nødvendigvis lettere. Ett brudd trenger ett sorgarbeid på lik linje som om en nær person man har elsket  dør

Å hate og forbanne, å ville dø og drepe er fullstendig normalt når man har blitt sveket og forlatt og kanskje også for personen som forlater forholdet.. 
Men hver sak har sin tid, Sjokkfasen går over i bearbeidingsfasen som sakte men sikkert leder mot en aksept på situasjonen du er i. og forhåpentligvis fører deg dit jeg håper de fleste kommer, nemmelig nyorienteringsfasen, der man åpner øynene igjen og ser verden gjennom nye øyne, en verden full av muligheter.

Om man noen år etter bruddet fortsetter å "gå i taket" av ting som har med exen å gjøre, er det på tide å sette seg ned og fundere litt over hva det er hos deg selv som gjør at du ikke klarer å komme deg videre, føler du deg  dårlig behandlet i delingen av boet, føler du at ex,n fortsatt bruker deg, føler du at noe er urettferdig ?  tenk, finn årsaken, ta fatt i det , bli ferdig med det og kom deg videre !! Har man bygget en familie sammen, skal men dele den rettferdig mellom partene og la hverandre få muligheten til å komme seg videre med like utgangspunkt.  Barna skal plutselig ha to hjem og i begge leirer trenges det dobbelt av alt

I klassisk familieterapi sees familien  eller paret som ett system, der helheten er mer enn summen av delene. Det noen av partene  gjør, påvirker u-unnvikelig all de andre i systemet, som i sin rekkefølge handler og påvirker.
To dårlig separerte individer lever under samme systemteoretiske lover som når de levde sammen. De blir opprørte, missstror, blander seg i, har synspunkter på, blir såret, håper og fortviler. Bevares , ja det finnes ex,er som oppfører seg som om de er spik spenna gærne, men de fleste er ganske normale mennesker.

Det finnes alltid en grunn til at man har valgt å gå mot ett brudd, og har man ikke barn, trenger man bare gjøre opp boet og gå videre hver for seg uten noen gang måtte trenge å gjennoppta kontakten. Så lenge de tingene jeg nevner ovenfor fortsatt for deg til å bli opprørt, er man ikke skikkelig skilt, det være seg om man har felles barn eller ikke, å våge å slippe taket i sin ex er modig , å ikke gjøre det er gi ekstremt mye innflytelse til en person man trenger å bli fri fra.

Det kreves en stor del modenhet for å slutte å skylde den havarerte kjærligheten på den andre, først når behovet for å fordele skyld har blitt erstattet av ønsket om å ta ansvar for egne handlinger og ta konfrontasjonene og få rettferdiggjort det som du måtte føles som urettferdig, så kan de spente relasjonsbandene knytttes opp. Det optimale er at man kan huske det gode man hadde sammen med sin ex og si , vi to elsket hverandre en gang, nå er det over, før man kommer så langt får man være glad for å kjenne litt likgyldighet.

EX-Råd:

1) om du legger skylden for bruddet på din ex- minn deg selv om at du selv ikke er perfekt.

2) Om du legger all skylden på deg selv , så minn deg selv om at heller ikke din ex er perfekt.

3) Om du blir låst i bitterhet-forsøk å gå ett steg videre og undersøk hvilke følelser som ligger i bakgrunnen, ta fatt i dem og bli ferdig med årsaken til at du har denne følelsen

4) Om du sitter fast i skyldfølelse- gjør det samme som i nummer 3.

5) om du går til verbalt angrep, sak, eller på noen måte krever noe av din ex, så minn deg selv på at du er voksen og at dere er separerte fra hverandre

6) Om du klarer det prøv å se det gode dere en gang hadde sammen

life is a bitch and then we die !!

3 kommentarer:

  1. Kultur min venn,hvorfor skal sammliv gjøres til noe som er blitt så vanskelig at snart alle er blitt "Seriemonogame" Jeg skylder ikke på verken mann eller kvinne men en familiepolitikk som gjør sammlivet til det mest utrygge som kan oppleves i Norge. Det kalles vistnok rammebetingelser man kan også kanskje kalle det styringsregler. Når mer enn en mill lever enslig i Norge da er det ikke opp til enkeltmenesker og ta annsvar, da er det opp til politikkerene og endre rammebetingelsene eller styringsreglene. Vi betaler en vannvittig pris for vår familiepolitikk, volden i heimen har økt med nesten 600% på seks år. Det er drept nesten 80 kvinner i nære relasjoner i samme tidsrom, vi blir fysisk og psykisk syke og vælver innpå nevroleptika og lykkepiller for svimlende 5,5 milliarder kroner(tall fra 2005) Dette sier noe om hvor fulstendig ute av kontroll det hele er.Og føle skyldfølelse i denne sammenhengen blir meningsløst, jeg tenker også på alle disse vannvittige sykemeldingene dette medfører for ikke og glemme de som går inn i en livslang depresjon.

    SvarSlett
  2. Hei Torgrim, du skriver fra hjertet og har med hode, en sjelden kombinasjon som viser god innsikt. Takk for et bra blogg innlegg.
    Sigurd

    SvarSlett